Sør for Ulcinj, der veien tar slutt ut mot Velika plaža, skjærer en kanal gjennom flatlandet ut til havet — og langs breddene står et av de merkeligste og mest fotogene synene i Montenegro: rekker av trehytter på påler, hver med en lang motvektsbom som strekker seg ut over vannet med et stort, firkantet nett hengende under. Dette er kalimeraene i Port Milena, og de er levende monumenter — en fiskemetode som har overlevd både keiserriket, kongedømmet og landet den ble født under.
En kanal verdig en dronning
Selve kanalen er et stykke ingeniørkunst fra 1800-tallet. Den sto ferdig i 1885, bare noen få år etter at Ulcinj ble en del av Montenegro, og den ble tegnet av hoffingeniøren Vladimir Varman for å lede det malariabefengte vannet fra Zogaj-sjøen ut i Adriaterhavet. Fyrst Nikola ga den nye vannveien navn på den mest direkte måten som tenkes kan, og erklærte at den skulle oppkalles etter hans kone — fyrstinnen, senere dronningen, Milena Petrović-Njegoš. Navnet ble hengende ved: nesten halvannet århundre senere fortøyer fiskere fortsatt langs en kanal som bærer en dronnings navn.
Dreneringsprosjektet ga en uplanlagt gevinst. Den brakkvannsfylte kanalen ble en glimrende ferdselsåre for fisk — multe, havabbor og ål som beveget seg mellom lagunesystemet og åpent hav — og i flere tiår var Port Milena kjent som et av de rikeste oppvekstområdene for fisk i denne delen av Middelhavet.
Slik virker en kalimera
Kalimeraen er en vakkert enkel innretning. En trehytte på påler bærer en lang vektstang — en kran — og fra enden av den henger et stort, vannrett firkantnett, holdt utspent av kryssende spiler. Fiskeren senker nettet flatt ned mot kanalbunnen og venter. Fisk som følger tidevannet eller strømmen passerer over det; så, med et tak i motvektsarmen (tradisjonelt med vinsj og muskelkraft), stiger nettet raskt opp under dem og løfter fangsten fri av vannet. Ingen kroker, ingen jakt — bare tålmodighet, timing og inngående kjennskap til når fisken går. Hele familier holdt kalimeraene sine i generasjoner, og hyttene fungerte samtidig som sommerkjøkken, redskapsboder og sosiale samlingssteder på påler. Selve navnet minner, ganske treffende, om den greske hilsenen kaliméra — «god morgen» — passende for en innretning som har sine beste timer ved daggry.
Tradisjonens kulturelle betydning ble formelt anerkjent i 2017, da Montenegros kulturminnemyndigheter erklærte fiske med kalimera som immateriell kulturarv — en offisiell bekreftelse på at disse underlige trefuglene ved vannkanten hører like mye til Ulcinjs identitet som byens steinmurer.
Forfall, ærlig fortalt — og en langsom gjenreisning
Det ville være uærlig å fremstille Port Milena som en uberørt idyll. Utover siste del av 1900-tallet led kanalen hardt: urenset avløpsvann fant veien inn, gjennomstrømningen ble svekket, og det en gang så berømte fisket ble dårligere i takt med vannkvaliteten. Mange kalimeraer forfalt, nettene råtnet og hyttene sank sammen i sivet — triste, vakre vrak som fotografer elsket og fiskere sørget over. De siste årene har det langsomt begynt å snu: opprydningstiltak, infrastrukturarbeid og den fornyede oppmerksomheten som fulgte med vernet av saltverket ved siden av, har begynt å gi kanalen noe av det gamle livet tilbake, og hytter og kraner er blitt reparert etter hvert som eierne aner at stedet har en fremtid igjen. Arbeidet pågår fortsatt, og besøkende bør vente seg et landskap som dels er levende tradisjon, dels restaureringsprosjekt — noe som på sitt vis er den sanne versjonen av det meste av kulturarv.
Besøket
Port Milena ligger en lett spasertur eller kort kjøretur sørøst for Ulcinjs sentrum, på veien mot Velika plaža og saltverket i Ulcinj — kanalen og kranene utgjør en naturlig etappe på Pinjes Pines-turen, som går ned fra furuåsen til vannkanten. Lyset er best tidlig om morgenen eller i den siste timen før solnedgang, når kalimeraene står som svarte silhuetter mot brennende vann, og du kan være heldig og se en fisker faktisk arbeide med nettet sitt. Det er verken billett eller port; dette er et sted der folk lever og arbeider, så fotografer hyttene fritt, men behandle dem som den private eiendommen de er. Kombiner besøket med flamingoene i saltverket like ved, og avslutt med grillet fisk i en konoba ved kanalen — fanget, om du er heldig, med nettopp den innretningen du har beundret.
