Sør for Ulcinj, der veien løper ut mot Velika plaža, skjærer en kanal seg gjennom flatlandet til havet — og langs bredden av den står en av de rareste og mest fotografiske synet i Montenegro: rader av trehytter på stiklodder, som hver strekker en lang motveiktet bom over vannet med et stort firkantet nett hengende under den. Dette er kalimeraene til Port Milena, og de er arbeidende monumenter — en fiskeriteknologi som har overlevd imperiet, riket og landet den ble født under.
En kanal verdig en dronning
Selve kanalen er et stykke ingeniørkunst fra det nittende århundre. Fullført i 1885, bare noen få år etter at Ulcinj ble del av Montenegro, ble den utformet av hoffingeniøren Vladimir Varman for å drenere de malariske vannene fra Zogaj-sjøen inn i Adriaterhavet. Prins Nikola ga vannveien sitt navn på den mest direkte måten mulig, og erklærte at den skulle kalles etter hans kone — Prinsesse, senere Dronning, Milena Petrović-Njegoš. Gesten holdt: nesten halvannet århundre senere knytter fiskerne fortsatt til langs en kanal som bærer en dronnings navn.
Drenerings-anlegget hadde en uforutsett fordel. Den brakkvannige kanalen ble en overlegen fiskevei — tunge, sjøabbor og ål som beveger seg mellom lagune-systemet og det åpne havet — og i flere tiår var Port Milena berømt som ett av de rikeste fiskeoppdrettsstedene på denne delen av Middelhavet.
Hvordan en kalimera fungerer
Kalimera er en vakker enkel maskin. En trehu på stiklodder forankrer en lang spakarm — en kran — fra hvis ende henger et stort, horisontalt firkantet nett, holdt åpent av kryssende sperre. Fiskeren senker nettet flatt ned til kanalbunnen og venter. Fisk som beveger seg med tidevann eller strøm passerer over det; så, med et trekk på motveiktsarmen (tradisjonelt ved hiv og muskelkraft), stiger nettet raskt under dem, og løfter fangsten ut av vannet. Ingen kroker, ingen forfølgelse — bare tålmodighet, timing og inngående kjennskap til når fisken løper. Hele familier holdt sine kalimeraer i generasjoner, og hyttene tjente som sommerkjøkkener, verktøyskjuler og sosiale klubber på stiklodder. Selve navnet høres, behagelig, ut som det greske hilsenet kaliméra — "god morgen" — passende for en innretning hvis beste timer er daggry.
Tradisjonens kulturelle vekt ble formelt anerkjent i 2017, da Montenegros kulturarvmyndigheter erklærte fiske med kalimeraer for å være en immateriell kulturell eiendel — en offisiell anerkjennelse av at disse rare tre-fuglene på vannlinjen er like mye en del av Ulcinjis identitet som steinfestningene.
Nedgang, ærlig fortalt — og langsom gjenopplivelse
Det ville være uærlig å framstille Port Milena som et urørt idyll. Gjennom sen tjuende århundre led kanalen alvorlig: ubehandlet avløpsvann fant veien sin inn, strømmene svekket seg, og det en gang berømte fiskeriet forverret seg sammen med vannkvaliteten. Mange kalimeraer ble forlatt, nettene deres råtnet, hyttene deres hengende ned i sivene — triste, vakre vrak som fotografer elsket og fiskere sorget over. De siste årene har tidevannet begynt, sakte, å snu: opprydnings-initiativ, infrastrukturarbeid og den fornyede oppmerksomheten som kom med den naboende salinens beskyttelse, har begynt å gjenopprette noe av kanalens gamle liv, og hytte og kraner har blitt reparert da eiere føler at stedet har en fremtid igjen. Det er et arbeid som pågår, og besøkende bør forvente et landskap som er delvis levende tradisjon, delvis restaureringsprosjekt — som er, på sin måte, den sannferdig versjonen av det meste kulturarv.
Besøk
Port Milena ligger en lett gåtur eller kort kjøretur sørøst for Ulcinjis sentrum, på veien til Velika plaža og Ulcinj Salina — kanalen og kranene danner en naturlig scene for Pinjes Pines-turen, som går ned fra furuåsen til vannlinjen. Det beste lyset er tidlig morgen eller siste time før solnedgang, når kalimeraene står i sort silhuett mot brennende vann og du kanskje kan få se en fisker som faktisk arbeider nettet sitt. Det er ingen billett og ingen port; dette er et beboet sted, så fotografer hyttene fritt men behandle dem som den private eiendommen de er. Kombiner besøket med flamingoene i den naboende saline, så avslutt med grillet fisk i en kanaside konoba — fanget, hvis du har tur, av selve apparatet du har beundret.
