Ljuta

Ljuta er den nordlige enden av Dobrota, det sju kilometer lange båndet av kapteinshus som strekker seg oppover østsiden av den indre Kotorbukta fra gamlebyen, og stedet har navn etter elva som markerer grensen: en karstkilde som bryter fram ved foten av fjellet og renner et par hundre meter ut i sjøen med sju grader i vannet — stille om sommeren, og etter kraftig regn med det rasende draget som ga den navnet: ljuta, sint. De gamle kvernhusene som sto ved den, er i dag restauranten Stari Mlini, drevet av samme familie i over førti år og mulig å nå med båt; elvemunningen ved siden av er det kaldeste badet i bukta. Ljuta er ikke noe eget tellingssted — MONSTAT regner det inn i Dobrotas 8 056 — og en lokal opptelling i 2019 satte antallet fastboende til rundt 120, mens tre ganger så mange eier hus og feriebolig her. Landsbyen er én eneste rekke steinhus langs strandgata, blant dem kapteinsvillaene til familiene Ivanović, Tripković, Dabinović og Milošević, og midt i den, på et hevet, muromkranset platå ved vannet, står barokkirken Sveti Petar (St. Peter): påbegynt rundt 1700 og fullført i 1780, bygd av tilhugget stein som landsbyens sjøfolk fraktet fra Korčula, med Gospa od Škrpjela ved Perast som forbilde, tre marmoraltere malt i Venezia og en sølvkledd madonna som landsbyen har æret siden et løfte ble avlagt i koleraåret 1855. Gata heter Ulica 7. Novembra etter morgenen i 1944 da tyske soldater gikk i land her, stilte tretti sivile opp foran kirken, lot seg snakke fra henrettelsen av presten — «skyt meg, ikke dem» — og brente ned 34 av landsbyens 41 hus. Fem familier kom tilbake og bygde opp igjen. I dag er Ljuta et sted å bo mer enn et sted å se: noen få leiligheter med eget kjøkken, tre små butikker, en badeplatting i betong, Blue line-bussen utenfor døra og hele den indre bukta innenfor et kvarter — Orahovac 2 km nord, Perast 7, gamlebyen i Kotor 7 den andre veien, flyplassen i Tivat 15. Veien nordover fra landsbyen mot Perast er den mest åpne strekningen på hele denne kysten.