Herceg Novi er en by bygd i en så bratt skråning at hovedgatene er trapper, og øverst og nederst i alle disse trappene står to festninger. Over gamlebyen reiser Kanli Kula seg, massiv og uten vinduer — tyrkisk for «det blodige tårnet», et navn den har fortjent til fulle. Nedenfor, på en klippe skylt av det åpne havet, ligger Forte Mare, «havfestningen», hvis eldste steiner går tilbake til grunnleggelsen av selve byen. Mellom dem ligger fem og et halvt århundre med beleiringer, okkupasjoner og flaggskifter som få byer noe sted ved Middelhavet kan måle seg med.
En by grunnlagt som festning
Herceg Novi begynte ikke som en fiskerlandsby som langsomt vokste, men som en bevisst statshandling. I 1382 grunnla den bosniske kongen Tvrtko I Kotromanić, presset av venetiansk og ragusansk kontroll over salthandelen og ute av stand til å innta Kotor, en ny befestet havn ved innseilingen til Kotorbukta for å gi kongeriket sin egen utgang til havet. Festningen som voktet landingsplassen, var forgjengeren til dagens Forte Mare. Bosetningen ble først kalt Sveti Stefan, deretter simpelthen Novi — «den nye byen». Det varige navnet kom på midten av 1400-tallet fra Herceg (hertug) Stjepan Vukčić Kosača, den mektige bosniske stormannen hvis tittel også lever videre i navnet Hercegovina: Herceg Novi er bokstavelig talt «hertugens nye by».
Fem hundre år med skiftende herskere
Det som fulgte, var en parade av herskere som er oppsiktsvekkende selv etter balkanske forhold. Etter et århundre med bosnisk styre tok osmanerne byen tidlig i 1482. I 1538 erobret en flåte fra Den hellige liga byen og la inn en spansk garnison — og sommeren 1539 kom den osmanske admiralen Hayreddin Barbarossa med en enorm flåte for å ta den tilbake. Den spanske tercioen under Francisco de Sarmiento avviste vilkårene og ble nedkjempet nesten til siste mann; beleiringen av Castelnuovo, som byen ble kalt i Vesten, ble legendarisk i spansk gullalderlitteratur som et sinnbilde på dødsdømt mot. Osmanerne holdt deretter Novi i halvannet århundre, inntil en venetiansk-ledet hær omsider inntok byen i 1687. Venezia styrte helt til republikken selv falt i 1797, hvoretter byen gikk i forvirrende rekkefølge over til Østerrike (1797), Russland (1806), det napoleonske Frankrike (1807), en kort felles montenegrinsk forvaltning (1813), og så habsburgske Østerrike igjen fra 1814 til 1918, da den ble en del av Jugoslavia. Tell flaggene — bosnisk, osmansk, spansk, osmansk igjen, venetiansk, østerriksk, russisk, fransk, montenegrinsk, østerriksk-ungarsk, jugoslavisk — og du forstår hvor ofte byen skiftet herskere.
Kanli Kula: det blodige tårnet
Den store festningen øverst i gamlebyen er den mest synlige osmanske arven på denne delen av kysten. Kanli Kula stammer fra osmansk tid på 1500-tallet og var kjernepunktet i byens forsvar mot land; det nøyaktige byggeåret er ukjent, og den første skriftlige omtalen finnes i Evliya Çelebis reiseskildring fra 1664; venetianerne reparerte og utvidet den etter 1687. Det dystre navnet kommer av dens andre karriere: under osmansk styre tjente tårnet som fengsel, mens historier om tortur og henrettelser ikke er dokumentert. Fangene etterlot seg et enestående spor — tegninger risset inn i veggene i fangehullene, mange av dem av skip. Formen på de tegnede galeiene ligner fartøyer som den osmanske staten brukte på 1500- og 1600-tallet, noe som støtter tidlig bruk som fengsel; hvem som laget tegningene og hvorfor, er ukjent.
Forvandlingen av dette mørke stedet er en av kystens gladere historier. I 1966 ble det indre gjort om til et friluftsamfiteater med plass til over tusen tilskuere, med havet og Orjens forfjell som kulisse. Sommerkvelder byr nå på filmvisninger, konserter og opera i en gårdsplass der fanger en gang ble holdt: filmfestivalen i Herceg Novi, Guitar Art Summer Fest og operafestivalen Operosa har alle utspilt seg innenfor murene.
Forte Mare: havets festning
Nede ved vannkanten er Forte Mare den eldste og stilleste av de to. Kjernen stammer fra Tvrtkos grunnleggelse i 1382, men lite er bevart fra den bosniske perioden: et murparti i det sørøstre hjørnet og en smal, høy trapp nær foten av den østre vollen. Festningen ble gjentatte ganger bygd om mellom 1300- og 1600-tallet; venetianerne restaurerte den etter 1687 og ga den det italienske navnet den fortsatt bærer; det var likevel særlig den osmanske fasen, trolig etter 1542, som ga festningen dagens omfang, murhøyde, forsvarskrone og kanonåpninger, og østerrikske og østerriksk-ungarske inngrep videreførte ombyggingene. På 1900-tallet ble også den tatt i bruk til kulturformål, og terrassen er fortsatt vertskap for utendørsvisninger og arrangementer på sommernetter — det finnes få mer stemningsfulle steder å se en film enn på et festningstak over det åpne havet.
Mellom de to festningene faller den murinnrammede gamlebyen nedover bakken gjennom Belavista-plassen og forbi klokketårnet fra 1600-tallet, slik at en tur fra Kanli Kula ned til Forte Mare tar deg gjennom hvert lag av byens historie — via steintrapper, bakker og ujevne terskler; kort avstand på kartet betyr ikke trinnfri adkomst.
Besøk
Begge festningene ligger rett over promenaden Pet Danica, som følger stranden ved foten av gamlebyen: fra promenaden nedenfor Škver går du opp trappene inn i gamlebyen og når Forte Mare, mens Kanli Kula ligger lenger opp — regn med steintrapper og bakker. Ifølge vedtaket fra JUK Herceg Fest, gjeldende fra 15. april 2026, er begge festningene åpne hver dag 09:00–19:00; enkeltbillett koster 4 €, og 3 € per person for grupper på ti eller flere. Sjekk før besøket: konserter, visninger, konserveringsarbeid, vær eller et senere vedtak kan endre adgangen, og billetter til arrangementer kommer i tillegg. Kom sent på ettermiddagen, når steinen gløder og lyset over innseilingen er på sitt vakreste — og sjekk sommerprogrammet, for å oppleve en konsert inne i det blodige tårnet er den fineste måten å bli kjent med det på.
