Katedralen Sveti Jovan Vladimir i Bar: ti år, et halvt hektar fresko og en helgen skrevet ned i denne byen

Katedralen Sveti Jovan Vladimir er den hvite kirken med to klokketårn og en forgylt kuppel som står i en olivenlund midt i nye Bar, og den er akkurat ti år gammel denne uka: innviet 25. september 2016, tusenårsdagen for døden til herskeren av Duklja som den er oppkalt etter. Det tok trettisju år fra den første søknaden om tomt til den første liturgien, veggene bærer nesten et halvt hektar ekte fresko, og historien om helgenen ble skrevet ned i denne byen for sju hundre år siden av Bars katolske erkebiskop. Denne guiden bygger på menighetens egen krønike, hovedmalerens beretning, kommunal og kirkelig presse og vårt eget besøk 20. september 2026.

Research kontrollert 22. september 2026, i hovedsak mot menighetens nettsted hrambar.com. Gudstjenestetidene er menighetens publiserte plan; ingen besøkstider er slått opp, og kirken er først og fremst et gudshus.

Katedralen kort fortalt

Trettisju år til en kirke

Nye Bar ble anlagt der byen ligger i dag i 1976, fire kilometer fra gamlebyen som ble forlatt i 1878, og etter menighetens egen beretning vokste den til en planlagt by av bulevarder uten kirke. Den første søknaden om tomt kom fra presten Bogić Femić kort tid etter jordskjelvet i 1979. Myndighetene tilbød ham en tomt «et sted i liene i åsene omkring, så langt fra sentrum som mulig»; den gamle metropolitten Danilo søkte kommunen fire ganger og vikarbiskopen hans én gang, forgjeves.

Vendepunktet kom i 1991. En initiativkomité ble dannet 17. mars med velsignelse fra den nye metropolitten, Amfilohije. 12. mai, på dagen for den hellige Vasilije av ⁠Ostrog, sto far Bogić på den første støpte plata til de framtidige klosterbygningene ved Ribnjak-klosteret og oppfordret folket i Bar til å protestere. Så bar han et bord og en stol ut på hovedplassen og satt der i tre dager uten mat og vann, under et håndskrevet skilt: «Jeg ber om et sted for Guds kirke, jeg ber om et sted for bønn.» Mer enn 5000 mennesker skrev seg inn i boka på bordet hans — over halve byen, bemerker menigheten, og ikke bare de ortodokse: også romersk-katolikker og muslimer skrev under. Et folkemøte foran bystyret fulgte, og kommunen ga kirken litt over to hektar midt i Bar, ved siden av postkontoret og Hotel Topolica.

Et trekors ble reist på tomta den sommeren og erstattet av et betongkors på den hellige Nikolaus’ dag; i årevis holdt far Bogić vesper ved det korset kvelden før hver søndag og festdag, i vind og regn, og liturgi i kirken Sveti Nikola i Stari Bar. Grunnsteinen ble lagt 4. juni 2002, på helgenens festdag. Byggetillatelsen kom 24. august 2006 og utgravingen begynte i oktober samme år, men pengene tok slutt og arbeidet stanset — til mai 2009, da Amfilohije satte ned en byggekomité under ingeniøren Momčilo Stanojević, som nettopp holdt på å fullføre katedralen i Podgorica. Den første betongen gikk i fundamentplata 3. juli 2009; 29. august holdt metropolitten liturgi på den bare plata; til påske 2010 var krypten i bruk. Folket i Bar betalte stort sett selv, på giverkvelder — «svært mye penger gikk i fundamentene, den byggefasen som knapt er synlig og koster mye», heter det i menighetens krønike. «Folket i Bar ga på tillit.»

Innvielsen 25. september 2016 ble lagt til tusenårsdagen for helgenens martyrdød og ble ledet av patriark Theofilos III av Jerusalem og hele Palestina — det første besøket av en patriark av Jerusalem i Montenegro — med den serbiske patriarken Irinej, erkebiskop Anastasios av Tirana og hele Albania og erkebiskop Jovan av Ohrid som medtjenende. Atten erkebiskoper og metropolitter fra de ortodokse kirkene, tolv serbiske biskoper og representanter for den makedonske og den armenske kirken, den romersk-katolske kirken og det islamske trossamfunnet var til stede; pressen talte rundt 5000 troende. Partikler av tre relikvier ble forseglet i alterbordet: av Sabbas den helliggjorte, brakt av Theofilos, av Jasenovac-martyrene og av Jovan Vladimir selv. Korset til Jovan Vladimir ble hentet ut av skjulestedet sitt for anledningen. En ny Sveti Jovan Vladimir-orden ble delt ut for første gang under lunsjen etterpå — til patriarken og erkebiskopene, til familien til avdøde far Bogić, til Mile Andrović, den eldste i familien som tar vare på korset, og til de to arkitektene og byggmesteren.

Bygningen

Konseptet er tegnet av Predrag «Peđa» Ristić, den mest produktive kirkearkitekten i den serbisk-ortodokse verdenen på slutten av 1900-tallet, og utførelsesprosjektet av Svetislav Popović; Stanojević, som ledet arbeidet, tituleres kirkens protoneimar, byggmester. Stilen er den serbisk-bysantinske fra middelalderkirkene i Raška og Morava, i en målestokk ingen av dem forsøkte seg på: 54 meter lang, 36,8 bred, 1370 kvadratmeter på bakken og 44,5 meter opp til toppen av korset på midtkuppelen, med plass til rundt 1200 mennesker.

Menigheten kaller den Montenegros største kirke, «noen kvadratmeter større enn katedralen i Podgorica»; serbisk Wikipedia gjør det til 100 m² og 3 m i høyde. Beograd-pressen satte den ved innvielsen som nummer to etter Podgorica, og en avis i Bar kaller den den største ortodokse kirken ved Adriaterhavet. Det ærlige svaret er at den og oppstandelseskatedralen i Podgorica er de to største i landet, og at rekkefølgen kommer an på hva man måler. Det forgylte korset på kuppelen, i over 40 meters høyde, er 4,6 meter høyt og veier rundt 380 kilo; det er en kopi av korset til Jovan Vladimir, og monteringen 28. oktober 2012 markerte slutten på råbyggarbeidene.

De to klokketårnene er ikke dekorasjon: de er viet, det ene til de hellige Konstantin og Helena, det andre til de hellige Kyrillos og Methodios, og til sammen bærer de elleve klokker som ble støpt under byggingen ved Vera-støperiet i Voronezj — en omgjort militærfabrikk som en gang laget Katjusja-rakettkastere. Den største veier 800 kg og bærer et ikon av helgenen og evangelietekster; den minste veier 10 kg; sammen danner de en skala det kan ringes melodier på. Elleve er, legger menigheten til, ikke det endelige antallet som er planlagt.

Alt som kunne lages av stein, ble laget av stein. Ikonostasen er 18,5 meter lang, i hvit marmor fra Makedonia, onyks fra Sijarinska Banja og en italiensk stein steinhoggerne kaller gvatamala; gulvet er en mosaikk på rundt 1700 m², tegnet av arkitekten Dušan Stanojević; vinduene — alene 1240 okuli — alterbordet og bispetronen er i stein; tjueåtte søyler er kledd med den; det er sju bronsedører og ni i tre. Steinhoggerne, ledet av Ivan Stefanović og Dragiša Krkeljić, arbeidet i tre år, opptil ti om gangen. Brolegningen og stiene rundt kirken — plassen du krysser for å komme til dørene, med den runde steinrosetten foran vestdøra — er i rød og grå stein fra Nikšić, og hele området er omkranset av en lav steinmur, omtrent i knehøyde, med et smijernsgjerde på toppen. Under det hele ligger krypten, viet til den hellige Aleksander Nevskij, i liturgisk bruk siden 2010 og i dag brukt til menighetsliv helt ned til blodgiveraksjoner; på platået foran katedralen står et lite kapell viet til Njegoš, dit liturgien flyttes når hovedkirken ikke kan brukes.

Freskene: et halvt hektar på fersk kalk

Det uvanlige ved interiøret er ikke størrelsen, men teknikken. Veggene — 4860 m² etter menighetens regnestykke, «rundt 4800» etter hovedmalerens, «nesten et halvt hektar» uansett — er malt i ekte fresko, pigment på våt kalkpuss, en metode malerne sier har vært forsømt i tre hundre år. Kalken til den pussen må være minst fire år gammel og blir bedre med årene; i de gamle kalkverkene nær Spuž, der det i dag brytes marmor, fant de kalk som var mer enn førti år gammel. En fresko på kalk av den kvaliteten falmer ikke, heter det i menighetens krønike, og modnes videre i opptil to hundre år. Fem lag under freskomaleren Anastasije Radović arbeidet nesten døgnet rundt fra mai 2015; hans eget lag, med Vuk Dabetić, tok rundt fire femtedeler av flaten, mens Miloš Janićijević, Damir Mladenović og Boris Markuš malte egne soner. Ved innvielsen var rundt 90 prosent ferdig. Rundt 800 m² — to apsider i første etasje og to gallerier — gjensto til senere; om de siden er blitt ferdige, står ikke i noe vi har klart å finne. Til sammenlikning, påpekte Radović, tok Dečani, med omtrent samme innvendige flate, seksten år.

Les programmet ovenfra. Midtkuppelen, 40 meter oppe, rommer Herrens himmelfart i stedet for Pantokrator; under den Gudsmoderen med de tolv apostlene, så de fire evangelistene — rundt 600 m² maleri i kuppelen alene. Katedralen har en ordentlig narthex, en forhall som er en arkitektonisk sjeldenhet her, og dens egen kuppel på 200 m² bærer Den hellige ånds komme over apostlene i pinsen, mens de loddrette veggene under er viet til de «apostellike» helgenene fra alle jordens folk: rundt 130 helgener på den ene veggen og 130 på den andre. I alterapsiden dekker Gudsmoderen «Videre enn himlene» 80 m² helt alene. Ikonene på ikonostasen er malt på gammelt vis på lindetre, med bladgullet i gloriene polert til speil.

Olivenlunden og plassen

Katedralen står ikke på en parkeringsplass. Den står i en olivenlund på de to hektarene byen ga i 1991 — og lunden er yngre enn kirken. Tomta hadde gamle trær på seg: under byggingen ga metropolitt Amfilohije klosteret Tvrdoš i Hercegovina et oliventre fra tomta som ble anslått til over 330 år, og det vokser der nå som et minne. Det som omgir katedralen i dag, er en beplantning på hundre unge oliventrær, anlagt som en del av uteanlegget og god nok til at juryen i Bars Maslinijada, olivenfestivalen, i november 2021 ga katedralens lund prisen for det beste unge plantefeltet i distriktet og kalte den et mønsterbruk for unge dyrkere. Trærne på disse bildene er altså et tiår gamle, i en by som vokste fram på 1970-tallet rundt lunder som var hundrevis av år gamle. Et hvitt kors står blant dem foran vestdøra.

De 2800 m² med utomhusarbeider ga den brolagte plassen foran vestdøra, og plassen har vært en offentlig scene fra første dag: innvielsen ble fulgt av et kulturprogram der, og kvelden etter av en konsert med Jelena Tomašević; menighetens bokpresentasjoner skjer «i porta», på kirkeplassen; jubileumsboka lanseres der 25. september 2026. På platået ved siden av Njegoš-kapellet står en bronsebyste av kong Nikola I på en steinblokk hentet ned fra ⁠Lovćen, laget av Beograd-skulptøren Miodrag Živković sammen med Dragan Radenović, avduket og velsignet av metropolitt Amfilohije 9. januar 2018 til 140-årsjubileet for Bars frigjøring fra osmanene; plaketten bærer fire linjer fra kongens dikt «Dikteren og vilaen» som ender med at han skuer «ut over det serbiske hav» — et megetsigende valg i denne byen, selv om ingen offentlig strid om det er registrert. Det er ett av to kongemonumenter i sentrum av Bar, og må ikke forveksles med det andre: Trg Vladimira i Kosare, Vladimir- og Kosara-plassen, en kort spasertur unna, har Nenad Šoškićs fire meter høye bronsestatue av «kong Jovan Vladimir» fra 2001 og, etter ombyggingen i 2022, en fontene; festdagsprosesjonen går fra katedralen til plassen og tilbake.

Hvem Jovan Vladimir var — og hvorfor Bar

Jovan Vladimir styrte Duklja, fyrstedømmet ved Skadarsjøen og kysten som ble til Montenegro, fra omkring år 1000, og arvet det etter faren Petrislav mens han ennå var gutt; hoffet hans sto på høyden Kraljič ved Koštanjica, over sjøen. Da den bulgarske tsaren Samuil angrep i 1009 eller 1010, overga Vladimir seg — for å spare folket sitt for «hungersnød og sverd», sier krøniken — og ble satt i fangenskap ved Prespa, der Samuils datter Kosara forelsket seg i ham og fikk i stand både ekteskapet og hans retur til Duklja som Samuils vasall. Etter Samuils død tok nevøen Ivan Vladislav tronen og kalte Vladimir til Prespa, og sendte et kors av gull som sikkerhetsgaranti. Vladimirs svar er kjernen i historien om ham: «Vår Herre Jesus Kristus, som led for oss, ble ikke korsfestet på et kors av gull eller sølv, men på ett av tre. Er troen din og ordene dine sanne, så send meg et trekors i hendene på gudfryktige menn, og jeg skal komme.» To biskoper og en eremitt brakte trekorset; han kysset det, dro, ba i kirken ved Prespa og ble hogd ned av Vladislavs soldater i døra til den. Krøniken oppgir dagen, 22. mai, men ikke året; bysantinsk kronologi gir 1016, mens Den serbiske kirkens egne liturgiske tekster sier 1015, og derfor var tusenårsmarkeringen i 2016 i seg selv et valg. Han ble anerkjent som martyr og helgen nesten umiddelbart, ved akklamasjon, som den første herskeren av en serbisk stat — og han gjøres med like stor overbevisning krav på som bulgarsk helgen, oppført blant de «gamle bulgarske tsarene» i Borils synodikon fra 1211, og som den første albanske helgenen. Alle tre innrammingene lever i dag.

Det eneste nesten samtidige vitnet, den bysantinske historikeren Johannes Skylitzes, gir ingenting av dette — ingen Kosara, intet kors, ingen dato, bare «en mann av integritet, fred og dyd» som stolte på en ed og ble drept. Historien alle kjenner, kommer fra kapittel 36 i krøniken til presten fra Duklja, Ljetopis popa Dukljanina, og her ligger katedralens dypeste krav på denne byen: den krøniken ble skrevet i Bar, mellom 1299 og 1301, av Rudger, den romersk-katolske erkebiskopen av Bar, som sammenfattet en tapt helgenbiografi fra 1000-tallet, skrevet den gangen Dukljas herskere søkte paven om å heve bispesetet i Bar til erkebispesete. Helgenen i den ortodokse katedralen ble altså først skrevet ned av en katolsk erkebiskop i den samme byen — og er aldri blitt anerkjent som helgen av Roma. Bar har holdt ham som sin himmelske beskytter helt siden.

Korset, fjellet og relikviene

Trekorset fra fortellingen finnes fortsatt, eller i hvert fall et kors: barlind kledd med sølv, 45 ganger 38 centimeter og 2,5 centimeter tykt, med en messingkule på den nederste armen til å feste en bærestang i. Det har vært i familien Androvićs varetekt i Velji Mikulići, over Bar, i århundrer — overlevert til dem, sier tradisjonen, av Mrkojevići da den klanen gikk over til islam og mente at et kristent hus var et bedre sted for det. Mellom festdagene oppbevares det på et hemmelig sted; en gang visste bare de to eldste mennene i familien hvor, og siden rundt år 2000 har en familiekomité voktet det. På treenighetssøndagen, etter en midnattsliturgi i kirken Sveti Nikola i Velji Mikulići, bærer en Andrović det i spissen for en prosesjon opp den bratte stien til toppen av Rumija, 1593 meter, fjellet bak Bar. Ingen får gå foran korset. Hver pilegrim bærer en stein, i troen på at treenighetskirken osmanene ødela på toppen, skal bygges opp igjen når det er båret opp nok stein, og de som går, messer: «Jeg bærer korset, jeg ber til Gud, Herre, miskunne deg.» Katolikker og muslimer i distriktet har tradisjonelt gått med; før i tiden gikk Mrkojevićis muslimske fanebærer ved siden av korset med en kniv i høyre hånd, mot enhver som skulle prøve å ta det. Jugoslavia motarbeidet prosesjonen, og den ble ikke holdt mellom 1959 og 1984.

I 2005 ble den delte tradisjonen en strid. 18. juni ble en prefabrikkert metallkirke på tre tonn satt på toppen av et militærhelikopter; Amfilohije innviet den 31. juli. Staten påla at den skulle fjernes i 2009, men håndhevet aldri pålegget; en måling i 2011 fant 43 prosent mot riving og 24 prosent for; i 2018 ble den lille kirken kledd i steinene pilegrimene hadde båret opp. Montenegro har siden erklært kulten rundt den hellige Vladimir for vernet immateriell kulturarv og utpekt familien Andrović som dens bærere — og ført opp «flytting av kirken fra toppen av Rumija» blant tiltakene for å verne den. Om katolske og muslimske naboer fortsatt går opp med korset slik de en gang gjorde, er omstridt i dekningen; en feltstudie fra 2024 i tidsskriftet Fieldwork in Religion har den talende tittelen «Carrying the Cross of Discord». Katedralen vender mot fjellet, og prosesjonen er en del av kirkeåret der; dette er levende arv, ikke et folkloristisk tablå.

Helgenens legeme er ikke i Bar. Kosara brakte det fra Prespa til klosteret Prečista Krajinska over Skadarsjøen, der hun selv senere ble gravlagt ved siden av ham som nonnen Teodora; rundt 1215 ble relikviene ført til Durrës, og fra 1381, da den albanske stormannen Karl Thopia bygde opp igjen en kirke nær Elbasan i hans navn med en innskrift på gresk, latin og serbisk, lå de i klosteret Sveti Jovan Vladimir der — Shin-Gjon for de albanske naboene, dit kristne og muslimer fortsatt kommer 4. juni. Under det albanske kommuniststyret havnet relikvieskrinet i et kirkemuseum i Elbasan (1967), deretter i den ortodokse katedralen i Tirana og i Nasjonalmuseet for historie, og i 2021 tilbake til klosteret. Montenegrinske medier plasserte i 2016 hodet i det bulgarske Zograf-klosteret på Athos og en underarm i Sveti Nikola i Ohrid. Det Bar har, er partikler: forseglet i alteret ved innvielsen, og én framvist i kirken slik at de troende kan ære den. Hovedrelikvien kom ikke til innvielsen; den albanske kirken klarte ikke å skaffe tillatelsene.

Katedralens år

Menigheten publiserer planen sin: guddommelig liturgi kl. 09.00 på søndager og festdager og kl. 08.00 andre dager, ottesang kl. 08.00 på søndager og festdager, vesper hver dag kl. 18.00 (kl. 20.00 i sommermånedene), med akatisten til Gudsmoderen etter fredagsvesperen. Kirkens festdag er 4. juni, og den er ankeret i en uke med «Sveti Jovan Vladimir-dager» som knytter katedralen til hvert eneste Vladimir-sted i distriktet: liturgi på Rumija og i katedralen på treenighetssøndagen, ved klosterruinen Ratac, ved Prečista Krajinska i Ostros, ved den ødelagte allehelgenskirken på Veliki Pijesak, en blodgiveraksjon i krypten, bokpresentasjoner i lunden. Kvelden på selve festdagen går en prosesjon ut av vestdøra og gjennom gatene i nye Bar — IV Crnogorske brigade, Jovana Tomaševića, Vladimira Rolovića, den nye bulevaren, Branka Čalovića, Makedonska, Rista Lekića, Bulevar revolucije — med evangelielesning ved fire stasjoner: ved det tidligkristne Trikonhos, i krysset ved Bulevar 24. novembra, ved kommunebygningen og foran kirken. På julaften legges badnjak, julestokken, foran vestdøra kl. 15.00 og metropolitten forretter; første juledag er det ottesang kl. 07.00 og liturgi kl. 08.00.

Innvielsesdagen markeres hver september. I år er det den tiende: fredag 25. september 2026 kl. 19.00 presenteres en jubileumsbok, Dugo očekivani dan — «Den lenge etterlengtede dagen» — på kirketomta sammen med metropolitt Joanikije; lørdag 26. september leder metropolitten liturgien kl. 09.00, og kl. 20.00 gir ensemblet Fenečki biseri konsert i kulturhuset.

Katedralen var også samlingspunktet for Bars del av prosesjonene i 2019–2020 mot Montenegros lov om trossamfunn, der de omstridte paragrafene ville ha overført kirkelig eiendom fra før 1918 til staten. Katedralen, bygd mellom 2006 og 2016, var aldri selv omfattet; men 12. januar 2020, etter liturgien, gikk rundt 2000 mennesker etter politiets telling og 6000–7000 etter arrangørenes fra dørene til Trg Vladimira i Kosare og tilbake bak metropolitt Amfilohije, fredelig, i den største folkeansamlingen byen hadde sett siden protestene begynte. De omstridte paragrafene ble strøket av den nye nasjonalforsamlingen 29. desember 2020.

Besøk

Katedralen ligger i Jovana Tomaševića 38 på Topolica, sentrum av nye Bar; menighetens telefon er +382 30 308 427, og bussholdeplassen ved porten heter ganske enkelt Hram. Den er åpen rundt gudstjenestene over — tredjepartsoppføringer oppgir kl. 07.00 til 21.00, som menigheten aldri har publisert, så regn det som et anslag — og ingen kilde nevner noen inngangspenger. Det er ikke slått opp noe om fotografering: spør en ansatt, fotografer aldri en gudstjeneste eller de troende uten samtykke, og la blitsen være av. Kle deg som til en hvilken som helst ortodoks kirke — dekkede skuldre og knær — og vent utenfor eller hold deg bakerst hvis en gudstjeneste, dåp eller begravelse pågår. Ingen har publisert noen kartlegging av trinnfri adkomst; plassen er flat og vestdørene ligger på bakkenivå, men få bekreftet alt som er avgjørende, med menigheten.

Alt i sentrale Bar ligger nær, og det finnes gratis offentlige parkeringsplasser et par hundre meter fra porten. Kong Nikolas slott og parken rundt det er fem minutters gange unna, Topolica-stranda noen minutter til, fergehavna for Bari og Ancona rundt elleve minutter til fots; buss- og togstasjonen, side om side mot sørøst, ligger rundt 1,7 kilometer unna — tjuetre til tjueseks minutters gange, eller en kort taxitur. Det tidligkristne Trikonhos, en trikonkoskirke fra 400- til 800-tallet, ligger 700 meter unna; den katolske konkatedralen St. Peter 800 meter. Stari Bar og Stara Maslina ved Mirovica ligger tre og en halv til fire kilometer unna og krever transport. Sett av førti minutter til selve katedralen: plassen og lunden, så kuppelen, narthex og apsiden i den rekkefølgen, og så ut igjen for å se Rumija bak kuplene. Byen ellers finner du i Bar-guiden.

Et gratis originalbilde

Bildet øverst på denne siden tilbys som RAW-fil under en Creative Commons Navngivelse-lisens: kameraets egen DNG, ubehandlet, med en JPEG i full størrelse ved siden av for alle som ikke fremkaller RAW-filer. Bruk det, bearbeid det, trykk det — med kreditering til Montenegro.com og, på nett, en lenke tilbake til denne siden.

• Last ned DNG-filen — 3072 × 3072, DJI Osmo Pocket 3, rundt 19 MB
• Last ned JPEG-en i full størrelse — 3072 × 3072, rundt 2 MB

Lisensiert under CC BY 4.0. Originalbilde av Montenegro.com, 20. september 2026.

Ofte stilte spørsmål

Kilder

1. Menigheten Sveti Jovan Vladimir i Bar, Saborni hram Svetog Jovana Vladimira u Baru — byggekrøniken, mål, klokker, stein, fresker, innvielsen; daterte milepæler; gudstjenesteplan; program for tiårsjubileet.
2. Anastasije Radović, intervjuet av Biljana Dabić, Hram Svetog Jovana Vladimira oslikan 300 godina zapostavljenom tehnikom, Novosti/Jedro, 24. september 2016 (freskoprogrammet og malerlagene).
3. Jedro, Osveštan Hram Svetog Jovana Vladimira, september 2016; Novosti, Osveštan Hram Svetog Jovana Vladimira u Baru, 25. september 2016.
4. Feral, femårsdagen for innvielsen, 18. september 2021 (det forgylte korset, den første Jerusalem-patriarken i Montenegro).
5. Serbisk Wikipedia, Саборна црква у Бару; Wikidata Q61133033; OpenStreetMap way 219757345 (adresse, koordinater).
6. RTCG, Mošti Sv. Jovana Vladimira ne stižu u Bar, september 2016; CdM, Svečano otkrivene mošti Jovana Vladimira, juni 2019 (helgenens liv, Elbasan).
7. BARinfo, ruten for festdagsprosesjonen; Dani Svetog Jovana Vladimira; Novosti, julaften i Bar.
8. Wikipedia, Jovan Vladimir og Chronicle of the Priest of Duklja; krønikens kapittel 36 i montenegrinsk oversettelse; Johannes Skylitzes, A Synopsis of Byzantine History, oversatt av Wortley (2010).
9. Serbisk Wikipedia, Јован Владимир (reglene for prosesjonen og verset som messes); Wikipedia, Rumija; Portal Analitika, Desant na Rumiju (kirken fra 2005, den vernede kulten og tiltakene for den).
10. RTCG, Litije u više gradova Crne Gore, 12. januar 2020; Radio Slobodna Evropa, lovendringene 29. desember 2020.
11. Menigheten Sveti Jovan Vladimir, Maslinjak barskog Sabornog hrama proglašen za najbolji mladi zasad, november 2021; Proslavljena 140. godišnjica oslobođenja Bara, 9. januar 2018; CdM, Otkrivena bista kralja Nikole ispred hrama u Baru.
12. CdM, Trg Vladimira i Kosare, februar 2022; Sputnik, det 330 år gamle oliventreet som ble gitt til Tvrdoš, mars 2026.
13. «Carrying the Cross of Discord: Sharing and Claims of the Cult of Saint Vladimir of Dioclea/Jovan Vladimir in Contemporary Montenegro», Fieldwork in Religion, 2024.